.

Du vet høyre, du vet venstre, du vet bak, men ikke fram. Likevel er det dit du går. Og herlighet, du har gjort det så lenge nå at du burde vite bedre. Likevel lar du en blind lede deg. Så skru av lyset. Lukk vinduet. Og vær stille. 

Noen ganger drømmer man rare ting. I natt drømte jeg at jeg mistet noe jeg egentlig aldri hadde. Og det var ganske slitsomt å lete etter det, i og med at det ikke var noen steds.

Kanskje det er litt sånn ellers og, kanskje jeg leter etter noe som egentlig ikke eksisterer. Jeg har ballen, det eneste jeg mangler er målet. Synd at jeg alltid har hatet ballsport.

Men nå trenger jeg en pause. Et øyeblikks ro, et par minutter uten et mål, uten en grunn, uten å gjøre noe som helst.

Det er ganske lurt å holde kjeft i blant og bare lytte. Synd det er så vanskelig. Men jeg anbefaler nå at du holder kjeft et lite øyeblikk og bare lytter. Hva sitter du igjen med? Sorg eller glede? trygghet eller frykt? Tomhet, tunghet, håp, andre tanker?
Play!

Det er mange ting jeg angrer på. Valg jeg har tatt, og valg jeg aldri tok. Ting jeg har gjort, og ting jeg aldri så. Mennesker jeg glemte. Øyeblikk jeg forsømte. Det hender en sjelden gang i blant at man får små påminnelser. Jeg fikk nylig en, om et menneske jeg forsømte, uten i det hele tatt å være klar over det. Det gjør så vondt i ettertid, å høre hvordan denne personen gradvis forvitret, uten at jeg forstod omfanget. Jeg trodde det var ute av min makt. Men jeg husker enda følelsen jeg fikk da jeg hørte det var over. Jeg visste dagen skulle komme, men da den var der ble jeg totalt overveldet. Kanskje det er sant, det at ingenting her i livet varer evig. Kanskje det virkelig var ute av min makt. Men hadde jeg visst hva som foregikk, mens jeg uvitende virvlet rundt i hverdagens kaotiske rundans, tror jeg at tårene jeg gråt den dagen ville vært ti ganger bitrere, hundre ganger sårere og at angeren ville vært mer enn jeg kunne ha båret da.

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde mer makt til å forandre verden. Mennesker kan være så ufattelig grusomme, og jeg er bare glad for at det fortsatt sjokkerer meg når jeg ser eksemplene. Min aller største frykt er å bli likegyldig til all grusomheten. Ofte er den nærmere enn man aner. Ofte er de menneskene som lider usynlige, men kanskje de sitter ved siden av deg. Livet kan være så vakkert, men vi mennesker skitner det sånn til. Det verste er at vi ikke ser det selv engang.

Jeg var så egoistisk, så blind, og så likegyldig. Jeg bare håper hun når den dagen kommer, vil klare å tilgi meg... 

Jeg tror kanskje jeg har blitt litt sånn altfor vant til å få ting gratis her i livet. Selv om jeg nødig innrømmer det ovenfor meg selv, har jeg hatt det veldig lett opp gjennom årene. Jeg har vokst opp i et trygt og varmt hjem med foreldre som elsker og støtter meg. Jeg har trofaste, gode venner som aksepterer meg for den jeg er. Jeg har en kjæreste som ville gjort alt for meg dersom jeg ba han om det. På skolen har jeg som regel bare gjort det som har blitt forventet, og det har også vært godt nok. Aldri har jeg hatt flere forpliktelser enn jeg har kunnet bære. Jeg har alltid blitt dyttet i riktig retning, og jeg merker nå at selv om det har hjulpet meg enormt, har det også gjort meg lat. Jeg har fått en ide om at dersom du gjør det som forventes så er det nok til å klare seg ute i verden, men det er faktisk ikke sant. Det er ikke nok. Det er ikke nok å ha talentet, om du ikke får vist det. Det er noe av det dummeste jeg har gjort gjennom livet, det å grave meg halvveis ned, kanskje i frykt for å miste noe. Det har ikke ført meg noen steds. Jeg har alltid hatt inntrykket av at de fleste tror jeg kan bli noe stort en dag, en som utretter en forskjell. Men i dag ser jeg at jeg aldri har hatt noen spesielle forventninger til meg selv. Jeg har hatt mange drømmer, men aldri noen forventninger. Og plutselig sitter jeg her, nitten år, null ambisjoner og det eneste jeg har å strekke meg etter er håpet om at jeg en dag vil få innfridd den ene forventningen jeg har til meg selv.

Da jeg var liten drømte jeg ofte at jeg kunne fly. Hvis noe dumt skjedde, eller noen skumlinger kom og skulle ta meg, var det bare å hoppe opp og aldri lande igjen. Jeg fløy langt over alt og langt vekk fra alle. Men ettersom jeg ble eldre fløy jeg lavere og lavere, og i det siste har det bare vært et par meter over bakken. Det har blitt fryktelig tungt, og jeg har hatt altfor mye å bære på. Og jeg skjønner godt hva det betyr.

Jeg har ikke så mye fornuftig å komme med om dagen. Men jeg ville bare si at jeg skulle ønske grunnmuren var hakket sterkere til tider. Ikke bare her, men i nabohusene også. Selv om malingen er helt super. Jeg vil også si at forhold er en underfull ting, men jeg setter veldig pris på alle variantene av dem... Selv om det fortsatt kan være litt uvant... :) Og selv om jeg er redd grunnmurene slår sprekker, er det ingenting jeg liker mer enn å krølle meg sammen inne i huset og titte ut på regnet som slår mot vindusruta. Jeg vet det enda er en stund til tiden stopper.

Fra jeg hørte denne sangen for første gang for 10-15 år siden, har det vært en av yndlingssangene mine. Det er rart hvordan barnesanger ofte kan være de sterkeste...