De siste fem dagene har jeg blitt introdusert for et knippe nye ord som kan være greie å ha i bakhodet når man skal spille inn et album. Etter å ha gjort samme sangen om og om igjen, på jakt etter det perfekte opptaket og de gylne øyeblikkene, blir man skummelt bevisst på alt man gjør, fra toner til pusting til sittestilling, og begynner å tenke mer på hva man gjøre enn hvordan det høres ut. Det kalles overthinking - overtenking - og kan være bortimot dødelig på småstressede produksjoner som denne.

I tillegg er jeg veldig vant med at man som vokalist kan stå på en scene og virkelig bare gi jernet når man vil, og håpe på at det blir fint. I studio er det ikke helt sånn, ettersom selv den minste ulyd i synginga vil få opptaket til å høres helt hårreisende intenst ut. Det kalles overdoing - i alle fall er det det Valgeir kaller det, og prøver flittig å roe meg ned når jeg gir for mye av det gode. Det føles kjemperart, men høres fint ut til slutt. Han vet nok hva han snakker om, selv om han snakker engelsk.

Ting nærmer seg en form, og vi har skisser for nesten alle låtene, mens noen til og med er ferdige. Det er mye å lære og mye å skjønne, men vi lærer og skjønner etter hvert som dagene går. Og jeg har fått tre postkort hjemmefra, fra folk som ønsker oss lykke til. Det gjør godt.

Pål