Han våknet brått. I det første øyeblikket var alt tåkete, han var på et piratskip på vei mot en ukjent skjebne, så, med ett, ble alt klart: han var i rommet sitt, og dagen som lå foran ham ville bli identisk med den forrige. Det var han fullstendig klart over. Likevel reiste han seg, kledde på seg, tok en dusj og spiste frokost, alt med en vond følelse i magen, trangen til å gjøre noe annerledes. Det var som han gikk i motstrøm hver gang han gjorde en bevegelse han visste han hadde gjort uendelig mange ganger før.
Han gikk allmennfag, og hadde hele utdanningen sin planlagt. Og med den, hele livet. "Frihet til å velge", hadde de sagt. Men alle valg man ikke kan trekke tilbake eller gjøre om på, er smertefulle valg, og ingen av valgene ga ham det han ønsket seg mest, valgfrihet, frihet. Kanskje jeg burde gått musikk eller tegning eller no. Da kunne jeg levd i nuet og gjort som jeg ville. Men tør jeg det? Og har jeg ressurser til det?
Like mye som alle rutinene gjorde ham syk, ga de ham en slags trygghet det var vanskelig å gi slipp på. Den samme type trygghet folk får av å ha en religion å tro på, å lene seg på. Så lenge han gjorde som alle de andre ville ikke noe skje. Verken av det gode eller dårlige, det var han smertelig klar over. I tillegg skulle alt gå så fort, stress var blitt en selvfølge i drive-by-samfunnet.. Han hadde sett en film hvor det siste hovedpersonen gjorde, var å ta en tilfeldig buss til et ukjent sted, for å starte alt på nytt. Han skulle ønske han kunne gjøre det.
Valg har altfor mye å si.. Fortiden har for mye å si for framtiden.. Det er fordi det er blitt så mange mennesker som må forholde seg til hverandre, skulle ønske jeg levde i piratenes tid, hvor alle gjorde som de fikk lyst til der og da..
Han oppdaget plutselig at han hadde sittet men skjeen i hånden og stirret ut vinduet i over fem minutter. Når han nå så ned på frokostblandingen sin, så den annerledes ut, og ikke fordi de små fiberflakene var blitt gjennomvåte og myke. Han tok skjeen i den andre hånden og begynte å spise. Fort. Han var fast bestemt på ikke å miste denne følelsen av forandring. Bare det at han nå var fem minutter etter skjema var en forandring, som fikk ham til å føle seg ovenpå. Mens han gjorde seg klar til å dra, passet han på å gjøre alt litt annerledes enn han pleide. Start i det små, gjentok han til seg selv. Start i det små.
Han småløp til skolen, men stoppet plutselig. Hva er det jeg vil, egentlig? Jeg vil til et helt nytt sted, og starte på nytt. Han så for seg mange steder han hadde vært, og tenkte på hvordan det ville vært å bo der. Nei, det var ingen steder som fristet, de innebar alle et grått rutinebasert samfunn med medfølgende sosiale forpliktelser og forventninger. Kanskje jeg burde flytte til "et sted ingen skulle tru at nokon kunne bu" tenkte han. Så tenkte han på alle han kjente, familie og venner, og hvordan de ville reagere på dette. Og hvordan samfunnet ville reagere. For samfunnet fungerer fordi alle hjelper til, og godtar rutinene. Hvis jeg ikke lenger bidrar til samfunnet, vil vel heller ikke samfunnet hjelpe meg? Man må ha RÅD til å leve som man vil. Og det får man ikke uten videre.. Jeg kunne jo gjøre som de andre, og variere den fritiden jeg blir tildelt så mye at det veier opp for rutinene?
Han var ikke helt fornøyd med kompromisset sitt, men begynte likevel og gå mot skolen, som mot en usynlig magnet. Han kunne ikke annet enn å beundre og hate alle politikere og herskere for å skape et samfunn som dette. Det var enten mistenkelig utspekulert, som om de hadde planer for dem alle, eller så var det skapt av dem selv, søkende etter trygghet. Han ristet sliten på hodet, og så på klokka igjen. Et sekund fikk han det for seg at alt var klokka, og tidens skyld. Mer nedbrutt enn noen gang ristet han tankene ut av hodet, og fortsatte og gå. Mens han gikk, forsvant han inn i piratenes tidsalder igjen, og en bølge av lengsel steg opp i ham.