Jeg hater norsjørittet!
Det er blitt så fryktelig populært med selvrealisering og grensesprenging. Det er ikke gudoghverman forunt å klatre til toppen av K2 - eller forsåvidt å labbe til toppen av Kjerrag og hive seg utforbi i fallskjerm. Men en 8-10 mil på merellermindre flat vei på et sykkelsete, det kan nesten alle klare. I tillegg er for de fleste målet, utenom å faktisk fullføre, å komme i mål FØR venner, kjente og arbeidskollegaer... (ja, jeg VET jeg generaliserer nå!)
Det er egentlig ikke selve rittet - eller selvrealisering eller grensesprengning - i seg selv som er problemet... her understreket; MITT "problem" ... :
På min vei til og fra jobb, møter jeg - de siste 2-3 månedene før selve ritt-dagen, dusinvis av halvtamme, lettere overvektige middelaldrende menn i litt for trange TourDeFrance drakter - uten dødsangst, som for enhver pris SKAL slå gårsdagens rekord i antall minutter OG sekunder brukt på arbeidsveien. Trafikkregler gjelder ikke; dersom de skal overholdes, ryker jo rekorden... Bilister som overhode ikke tar hensyn, blir hyttet til og sparket etter. Vi (bilistene) skulle allerhelst bråstoppet, og sluppet de jagende frem. Lurer på om de egentlig har tenkt på HVEM som får det vondest, om bilen faktisk står på sin rett når en syklist ikke overholder vikeplikten sin...
Vi hadde et foredag på jobb her om dagen, og foredragsholderen fortalte at han dagen før hadde blitt påkjørt. Det var andre gangen i årets oppkjøring til norsjøritte han hadde blitt det, og nå hadde han brukket etpar ribbein, og var forhindret i å delta, stakkar. Idiot, tenkte jeg! Selvfølgelig var han selv uten skyld i uhellene.
Det kan veldig godt være at han virkelig var det, men jeg har mine egne tanker omkring akkurat det... Mine betraktninger og opplevelser de siste månedene har vist meg at det faktisk ikke alltid er bilisten sin feil...
Jeg sykler da vitterlig jeg også. Vel var jeg sein med å lære å sykle, jeg tror faktisk jeg var hele 10 år, men jeg har siden syklet i snart 28 år, og aldri ennå blitt påkjørt... Jeg er faktisk glad i hvert eneste ben jeg har i kroppen, og vet hvor vondt - og unyttig - det er å brekke bare et lite et av de ...
Den jagende opptreningen er altoverskyggende, virker det som. Tilogmed til-og-fra Vikingkamper skal det trenes. Drit i de 10.000 andre gående som også skal ut av Jåttåvågen. Det er bare å sparker dem litt i knehasene og brøle PASSDEG!, så går det så fint, atte...
Jeg hadde en liten prat med en tidligere klassekamerat på Facebook om akkurat dette temaet. Han er forøvrig prest, og skrev på sin statuslinje at han skulle ønske at han hadde såpass gode forbindelser oppover at han kunne få snudd vinden til lørdag...
Jeg svarte han som følger:
"Jeg ser på vinden som fullt fortjent! til de galningene som øver til Norsjøritte til og fra jobb om dagene - sykler som galne, uten å vise hensyn til verken andre mykere eller hardere trafikanter. Som driter i vikepliktregler, røde lys eller fotgjengeroverganger, og viser knytteneven og det som værre er til de som de sjøl opprinnelig skulle hatt vikeplikt for. Jeg gleder meg til mandag - til denne galskapen er over for i år!
Ta det som et hint. Eg e øvebeviste om at vårherre e heilt enige me meg - og velger å bevise det med nettopp denne vinden.....!!!"
Jeg fikk som svar: Din sykkelhater!!!
Jeg kan leve med det!!
Epilog: På mandag, da er det over. Da kan alle disse halvtamme middelaldrene mennene slå seg på brystet og si: "jeg klarte det i år og - og jeg kom inn som nummer 4 276 - det er 4 plasser opp fra i fjor, det. Og jeg slo persen min med 1 minutt og 13 sekunder! Nå har jeg bevist for HELE VERDEN at jeg er i toppform. jeg gjennomførte Norsjøritte, så nå kan jeg slappe av helt til neste april - da starter ny oppkjøringen igjen..."
Brillefint!!!